Selve ordet barokk betyr noe uregelmessig eller litt urovekkende sært, og dette passer godt til stilens dramatiske og overdådige uttrykk. Barokken er stilretningen som vokste frem i Italia på 1500-tallet. Det var ikke før tidlig på 1700-tallet at vi der barokkens tydelige kjennetegn i Norge, og påvirkningen kommer særlig til syne i listverk og andre snekkerdetaljer.

Dørene i barokken ble laget av kraftig materiale med store og rikelige profiler. Man finner profilerte rammer, buede eller segmenterte fyllinger og rike variasjoner i selve fyllingens utforming. Dørbladene kunne fremstå tunge og monumentale, som et uttrykk for både makt og rikdom.

Også omrammingen av dørene ble viktig: brede karmer, kraftige gesimser og profilerte listverk ga dørene en monumental ramme. Dette var en del av den generelle barokke helheten, der overflaten ble en arena for kunstnerisk utsmykning. Ornamentene kunne være akantusblader, blomster, skjell og andre former hentet fra naturen, ofte utskåret i dørfyllingene eller lagt inn i listverket.

I rokokkotiden ble dørene en like viktig del av interiøret som vegger, møbler og tak. De var som regel laget som ramtre- og fyllingsdører, men i motsetning til de strenge, symmetriske barokkdørene fikk de et lettere og mer lekent uttrykk. Panelene kunne være buet i toppen eller utformet med myke, svingende linjer som speilet rokokkoens forkjærlighet for bevegelse og eleganse.

Rundt fyllingene løp profilerte rammer, ofte med utskårne detaljer som brøt opp flatene og gav døren et mer levende preg. Dekoren var preget av tidens motiver: skjellformer, slyngende blomster og ranker, asymmetriske ornamenter som kunne vokse ut fra hjørner eller kanter og gi døren et nesten organisk uttrykk. Det var ikke uvanlig at døren ble malt og dekorert på en slik måte at den gikk i ett med veggene, slik at hele rommet fremsto som en helhetlig komposisjon. Andre steder ble døren gjort til et blikkfang med forgylling og rikt utskårne ornamenter. Beslaget på dørene var i seg selv små kunstverk.

I rokokkotiden fikk dørene ulike uttrykk alt etter hvem som eide huset og hvilke rom de tilhørte. I de store slottene og herregårdene ble dørene gjerne utformet som kunstverk i seg selv. De kunne være høye og slanke, med mange fyllinger og rike utskjæringer. Ornamentene var gjerne forgylt, og hele døren kunne være malt i lyse farger som stod i kontrast til gullstafferingen. I slike rom var døren en integrert del av helheten, ofte malt på samme måte som veggpanelene, men med så mye dekor at den likevel markerte seg. I noen tilfeller kunne de ha illusjonsmaling som etterlignet kostbare materialer som marmor, eller de kunne være innfelt med speil som forsterket lyset og romfølelsen. Beslagene var tunge, utsmykkede og laget i bronse eller messing, slik at selv de minste detaljer vitnet om rikdom og status.

I vanlige borgerhjem var dørene enklere, men de bar likevel tydelig preg av rokokkoens formspråk. Man ser ofte fyllingsdører med færre paneler og mer beskjedne profiler. Ornamentene var gjerne enklere utskjæringer eller bare antydede kurver i fyllingene, og beslagene var mindre påkostede, laget i jern eller enkel messing. Fargene var fortsatt lyse og elegante, ofte hvitt eller lysegrått, men sjeldnere med forgylling eller illusjonsmaling. Likevel var også disse dørene mer lekne og bevegelige i formen enn de tyngre dørene fra barokken, og de bidro til å gi interiørene en lettere og mer moderne stemning.

I Louis-seize-perioden ble dørene tydelig påvirket av tidens nyklassisistiske idealer. De var som regel fyllingsdører, men i motsetning til rokokkoens lekne former var fyllingene strengt rektangulære og klart avgrenset. Ofte var dørene delt i fire eller seks felter, plassert slik at de dannet et balansert og symmetrisk mønster. Helheten virket stram og gjennomtenkt, og understreket rommets orden og harmoni.

Dekoren ble inspirert av antikken og var langt mer behersket enn i tidligere stilarter. Ornamentene kunne være små perlebånd som fulgte listverkene rundt fyllingene, eller delikate rosetter, laurbærkranser og palmetter plassert som diskrete detaljer. I noen tilfeller ble fyllingene dekorert med malte eller utskårne motiver i flat relief, men alltid innenfor en streng ramme. Der rokokkoen hadde levd på asymmetri og bevegelse, fremstod Louis-seize-dørene som symmetriske, rolige og klassiske.

Beslagene var fortsatt viktige blikkfang, men de ble tilpasset den nye estetikken. Dørhåndtak, nøkkelskilt og hengsler ble utført i messing eller bronse, med motiver hentet fra den klassiske verden: små akantusblader, meanderbånd eller stiliserte blomster og rosetter. I stedet for den organiske og lekne formen fra rokokkoen fikk beslagene en klarere, mer geometrisk karakter.

I store slott og herregårder, ble dørene gjerne malt slik at de harmonerte med veggenes paneler og dekor. De kunne ha stafferinger som forsterket fyllingenes rektangulære form, eller illusjonsmaling som fremstilte edeltre eller marmor. I enklere borgerhjem var dørene mer nøkterne, men selv der ble den klassiske symmetrien fulgt, og fargene holdt i en lys, rolig palett.

Formen var rettlinjet, stram og symmetrisk, uten lekne buer eller asymmetriske løsninger som man finner i rokokokens dører. Ornamentikken var minimal og tilbakeholdt, med små klassiske detaljer som rosetter, palmetter, laurbærkranser eller stjerner, ofte plassert i øvre panel eller midtpartiet. Dekoren skulle understreke dørenes form og symmetri, ikke dominere dem.

Empirestilen, også kalt keiserstilen, fikk sitt preg under Napoleon I i Frankrike tidlig på 1800-tallet. Den hentet inspirasjon fra antikkens Roma og Grekenland og ble brukt for å formidle makt, orden og klassisk verdighet.

Empiredørene var som regel fyllingsdører med store, rektangulære paneler. Mange dører var laget i mørkt tre som mahogny eller malt for å etterligne edeltre, kombinert med detaljer i bronse eller gull. Beslagene var diskrete, symmetriske og funksjonelle, med enkle klassiske former uten overdreven dekor.

I Norge kom empirestilen med etableringen av de første offentlige bygningene for statsadministrasjon, bankvesen og universitet, og den satte sitt preg både på store offentlige bygg og på trearkitekturen i vanlige byer.

I herskapelige bygninger kunne dørene være store og monumentale, mens de i vanlige borgerhus og trehus var mer beskjedne, men beholdt fortsatt de stramme linjene, symmetrien og klassiske detaljene.

Empiren har hatt størst påvirkning på landets trearkitektur, og sørlandsbyene er eksempler på store ansamlinger av vanlige borgerhus med empirens preg. Enkle husformer, med enkle og beherskede forfinede snekkerdetaljer.

Sveitserstilen, som oppstod på midten av 1800-tallet, ble svært populær i Norge, både i byer og på landsbygda. Aldri har en stilretning blitt mote og funnet seg så godt til rette i befolkningen som sveitserstilen. Dette var den første stilen som egnet seg spesielt godt for trehus, med dekorative detaljer som kunne utføres i tre og som fremhevet husets konstruksjon og form.

Dørene i sveitserstil var ofte paneldører med speil, og speilene kunne ha flere varianter. De kunne være enkle, men også mer dekorative, og fyllingene kunne i noen tilfeller være laget av flerfarget glass, som ga dørene et levende og dekorativt preg. Panelene kunne ha buede eller spissbuede overkanter, og fyllingene ble ofte innrammet med utskårne profiler inspirert av trehåndverkstradisjoner. Materialbruken var gjennomtenkt: dørene ble ofte laget av rimeligere treslag, men malt med ådringsteknikk for å etterligne dyre tresorter som mahogny, eik eller nøttetre. Dette ga et eksklusivt preg uten store kostnader, og bidro til at selv vanlige borgerhus kunne ha elegante, stilriktige dører.

Jugendstil var Norge og Europas svar på den internasjonale art nouveau-bevegelsen. Stilen markerte seg ikke sterkt i vanlig husbygging. Dette gjør at jugendstilens karakteristiske detaljer, som dører og vinduer, ofte fremstår som særpregede og eksklusive.

Dørene i jugendstil var ofte panel- eller fyllingsdører, med buede, bølgende eller asymmetriske former. Ornamentikken var inspirert av dyr og planter, og dekket både paneler og overlister. Mange dører hadde dekorative glassfelt, noen ganger farget eller marmorert, og speilet gjerne stilens organiske linjer. Et spesielt kjennetegn for perioden var vinduer med øvre parti delt opp i små ruter, som ofte røper at huset er bygget i jugendstil.

I Norge finnes mange vakre eksempler på jugendbygg, spesielt i Trondheim, samt i Ålesund, som ble gjenoppbygget som en ren jugendby etter bybrannen i 1904. Til tross for stilens skjønnhet og detaljerte uttrykk ble jugendstilen aldri en folkestil i Norge.

Funksjonalismen oppsto som et oppgjør med tidligere tiders tunge dekorasjoner og historiske stilarter, tuftet på prinsippet om at form utelukkende skulle bestemmes av funksjon. Arkitekturen og designet ble preget av rene, glatte flater, rette vinkler og geometriske former som sirkler og rektangler, hvor nye industrielle materialer som betong, stål, glass og glatt treverk tok over for utskjæringer og profilerte detaljer. Målet var å slippe inn mest mulig lys og luft, noe som ga seg utslag i store vindusflater, åpne romløsninger og et gjennomført stramt uttrykk uten overflødig pynt. Fargebruken var nøye gjennomtenkt for å fremheve byggets geometri eller skape harmoni med naturen rundt. Eksteriørmessig varierte fasadene fra det helt hvite og lyse til beisede eller malte treflater i mørk jord, engelsk rød, dyp grønn eller oker. Innvendig ble det ofte brukt et samspill av duse pasteller som lyseblått, mildt grønt og beige, tidvis brutt opp av dristige kontraster som en enkelt vegg i rød, gul eller blå primærfarge. Dører og vinduskarmer fikk enten en nøytral, mørk farge for å markere åpningene i rommet, eller ble kledd i naturlig, lakkert trefinér som teak, bjørk og eik for å tilføre varme til de stramme og glatte flatene.